Milford Sound

IMG_6483Det er nesten så man får lyst til å heise det norske flagget. Når man kommer ut gjennom Homer Tunnel i Fiordland National Park kan man som normann virkelig føle seg hjemme. Milford Sound er verdens mest berømte “fjord” utenfor Norge, og man skjønner godt hvorfor dette er den største turistattraksjonen i New Zealand. Selve fjorden minner litt om Hjørundfjorden på Sunnmøre, der Slogen kan sammenlignes med Milford Sounds Mitre Peak. Mitre Peak ruger 1692 meter over fjorden og blir sett på som New Zealands ikon.IMG_6439Eglington ValleyIMG_6435

IMG_6637

IMG_6450

IMG_6451Etter en dag på ski i Treble Cone kjørte vi fra Wanaka onsdag ettermiddag via Queenstown og sør til Te Anau hvor vi overnattet. Vi våknet til tåke og lite utsikt, men etter hvert som vi nærmet oss kysten, sprakk det gradvis opp til skyfritt. Vi hadde for en gangs skyld god tid og hadde planer om å være i ro i Milford Sound til dagen etter – der hadde vi allerede bestilt et båtcruise.IMG_6457Strandtur med “en kald en” i hånden.IMG_6464

IMG_5205Soloppgang i Milford SoundIMG_6516På båtturIMG_6522

IMG_6540

IMG_5191

IMG_6549

IMG_6559Stirling FallsIMG_6568

IMG_6580

IMG_6597

IMG_6529

IMG_6609Bowen FallsIMG_6611

IMG_6623Bortsett fra båtturen, er det lite å gjøre i Milford Sound, så fremt man ikke planlegger en flerdagers fjelltur. Men med den fantastiske utsikten kan en avslappende tur langs stranden være mer enn nok. Det største minuset er at man må kle seg godt for å unngå å bli spist opp av de intense sandfluene.IMG_6468Ikke rart at Ringene Herre er spilt inn på New Zealand når man ser dette!?

Sørøya på New Zealand + Freeski Open

Med bare en overnatting i Christchurch, gikk turen videre dagen etter vi kom hjem fra Nordøya. Planen hadde lenge vært at Robert skulle delta på Freeski Open i Wanaka og Queenstown denne uka. Arrangørene hadde bestemt seg for å kjøre konkurransen allerede mandag og tirsdag, og startnummer måtte hentes ut søndags kveld. Derfor valgte vi å starte opp i god tid fra Christchurch søndag formiddag, da det også ville være mye å se på veien sørøver. Fra de store flatene i Canterbury, møtte vi etter hvert enorme fjell, der selveste Aoraki/Mount Cook rager høyest med sine 3754 m.o.h. og er med det New Zealands høyeste fjell.IMG_6326

IMG_6334

IMG_6339

IMG_6341

IMG_6350

IMG_6353Robert fikk hentet ut startnummeret i Wanaka, og morgenen etter var det klart for konkurranse i The Remarkables i Queenstown. Desverre endte ikke konkurransen som vi hadde håpet, og Robert kom ikke videre fra kvalifiseringen. Det ble til slutt en 26.plass, noe som var enormt bittert i følge Robert. Heldigvis gikk det over ganske kjapt:) Dermed var det bare å finne seg i å være tilskuer på finaledagen, som i og for seg var meget underholdende. I kvinneklassen vant Jamina Kuzma foran Birgit Ertl, og Anna Smoothy. Hos herrene var det høy drapå-faktor tross de isete forholdene, og vinneren av konkurransen ble Charlie Lyons foran Hank Bilous og Fraser McDougall.IMG_5098

IMG_5108

IMG_5109

IMG_5116

IMG_5122Ikke spesielt fornøyd…IMG_5131The Finals Venue Freeski Open Bigmountain FWQ: Alta Chutes, The RemarkablesIMG_5134På toppen av Treble Cone. Bak ser man Mount Aspiring (3033 m.o.h.)IMG_5155Matukituki River og Mount Aspiring National ParkIMG_6414Fra Treble Cone med utsikt mot Lake WanakaIMG_6399God morgen Wanaka!IMG_6363

IMG_6367

IMG_6385Wanaka og Queenstown er to fantastiske småbyer som begge ligger i Otago District. Atmosfæren er preget av vintersport og friluftsliv, og Queenstown sentrum minner mye om Chamonix i Frankrike. Queenstown er verdens ekstremsport hovedstad. Her finnes aktiviteter som passser alle og enhver, og er definitivt et sted man kunne tilbragt mye tid. Skal man til New Zealand for å kjøre ski en sesong, er Queenstown eller Wanaka stedet, selv om fjellene vest for Christchurch heller ikke er så verst:) Vi fikk uansett tre fantastiske dager på ski i påskeføre. To dager i The Remarkables og en i Treble Cone. Her var også heisene litt mer moderne enn de vi tidligere hadde prøvd.

Wellington – The Capital

Siste dag på Nordøya ble tilbragt i New Zealands hovedstad Wellington. En forholdsvis liten og koselig by med i underkant av 400 000 innbyggere. Ferja over til Sørøya gikk ikke før kl. 16.00, og vi fikk derfor god tid på å utforske hovedstaden.IMG_6301Utsikt fra Lookout Road på Mount VictoriaIMG_6294

IMG_6293HavneområdetIMG_6313

IMG_6315

Nok en gang måtte vi krysset Cookstredet på tur sørover og tilbake til Christchurch. En 4,5 timers kjøretur i bekkmørket var ikke akkurat noe vi så frem til. I hvertfall ikke Robert. Men det er vel noe som må til når man bare har 6 dager på å oppleve Nordøya på New Zealand. Vi føler uansett at vi fikk se mye av det Nordøya har å by på.IMG_6316

Rotorua

Rotorua er først og fremst kjent for sin geotermiske aktivitet, med geysirer, kokende gjørmehull og varme kilder. Byen lyder under kallenavnet “The Sulphur City” (Svovelbyen), og stanken av råtne egg kjennes uansett hvor du befinner deg i byen. Det er også en av de tradisjonelle maoribyene på New Zealand, og maorikulturen er godt ivaretatt.

Etter en 3 timers kjøretur fra Coromandel, ankom vi Rotorua like etter mørkets frembrudd. I byen foregikk det en slags matmesse, som førte til at middagen ble fordelt over en rekke “stasjoner” i gatene:) Vi kom i kontakt med noen lokale som ga oss tips om hvordan vi kunne oppleve de varme kildene gratis, noe vi satte stor pris på.

IMG_6151

IMG_6153Dagen etter dro vi til maorilandsbyen Te Peua. Foruten maorikultur, fikk vi oppleve geotermisk akitivitet på nært hold med blant annt boblende leire og den verdenskjente Pohutu Geysir.IMG_6183

IMG_6187
DCIM101GOPROSelv om det ikke var det helt enorme, så fikk vi oppleve et av de 18 utbruddene Pohutu har i døgnet.IMG_6236

IMG_6180MaoriIMG_6213

IMG_6226

IMG_6210På ettermiddagen kjørte vi sørover mot Taupo, med en innlagt stopp ved Waiotapu (en av de varme kildene vi ble anbefalt kvelden før). Dette var rett og slett fantastisk. Her var temperaturen i elven på hele 40 grader og 2 timer gikk unna på et blunk.IMG_6272Nå ventet en kjøretur på 6 timer sørover til Wellington, hvor vi skulle ta ferje fra dagen etter.

Nordøya på New Zealand

Etter en vellykket vulkanbestigning dagen i forveien, var det nå duket for 5 dagers bilferie på nordøya. New Zealand har i ovekant av 4,2 millioner innbyggere der over 3/4 bor på nordøya, selv om sørøya har et betydelig større landareal (det vil fortsatt ikke si at øya er overbefolket). Sammenlignet med sørøya skulle man nesten tro at man var i et helt annet land. Her er det mye frodigere grunnet et mildere og mer nedbørsrikt klima.

Fra New Plymouth gikk turen videre nordover mot Auckland, hvor vi hadde et planlagt å tilbringe natten på hotell.IMG_5947

New PlymouthIMG_5960TongaporutuIMG_5970

IMG_5972The Three SistersIMG_5977

IMG_5979Bak ligger Mount Taranaki godt trekt inn i skyene.IMG_5996

IMG_6004Store deler av nordøya kan sammenlignes med “The Shire” fra trilogiene Ringenes Herre og Hobbiten. Hvis man ønsker, kan man ta en tur til “Hobbiton Movieset Farm” som ble brukt til location til å spille inn scenene til disse filmene. På grunn av både stramt skjema og budsjett valgte vi å droppe dette besøket, og kjørte derfor direkte til Auckland på kvelden.IMG_6012Auckland (Check!)*IMG_6016

IMG_6019Stanley PointIMG_4995Rangitoto Island fra Mount VictoriaIMG_6034Auckland City fra Mount Victoria, DevonportIMG_6030Mount EdenIMG_6052Utsikt sørover fra Mount Eden. Alle topper i terrenget er gamle vulkaner. Inkludert One Tree Hill til høyre i bildet.IMG_6048Krateret på Mount EdenIMG_6051

Etter en dag i storbyen Auckland, kjørte vi 4 timer østover til Coromandel Peninsula, der vi overnattet i Whitianga. Dagen etter ble det tur til Cathedral Cove og Hot Water Beach, før vi kjørte videre sørover til Maoribyen Rotorua (nytt innlegg kommer straks…)

Mount Taranaki, 2518 m.o.h.

Mount Taranaki Egmont NZMount Taranaki er en av verdens mest symmetriske vulkaner, og stiger 2518 meter rett opp fra havet. Det er ingen nærliggende fjell, og utsikten er fantastisk. Det er forøvrig New Zealands mest dødelige fjell, der 4 fjellklatrere døde bare to uker før vi var der (to frøs ihjel og to sklei ned fra fjellet). I og med at fjellet ligger såpass nærme kysten, kan været endre seg raskt, noe vi var veldig beviste på før vi startet turen.

Helt siden vi kom til New Zealand, har været vært ustabilt på Mount Taranaki. I vår egen lille ferieplan var fjellet planlagt å bestiges mandag 25.august. Hvis været ikke viste seg å være på vår side, hadde vi ikke tid til å vente, i og med at nord-øya skulle oppleves i løpet av bare seks dager. Inn mot avreise begynte værmeldingen å bli lovende, og da frikjøringskonkurransen ikke ble forsinket helgen i forveien, så det ut som om planen kunne klaffe.

Vi startet opp fra Christchurch søndag morgen, litt stive og støle etter frikjøringskonkurransen dagen før. Etter 4,5 time kjøring til Picton (helt nord på sør-øya), ble det i underkant av en 4 timers ferjetur over Cookstredet til Wellington, New Zealands hovedstad. Dagen etter meldte det full sol på Mount Taranaki, og det var derfor avgjørende for oss å kjøre så langt som mulig før vi stoppet for natten. Fire timer senere var vi fremme ved foten av fjellet og kunne legge oss til å sove noen timer før fjellbestigningen dagen etter.

IMG_4929

Alarmen var satt til 05.00. Vi hadde fortsatt 45 minutter å kjøre til Dawson Falls Mountainlodge og frokosten ble derfor spist i bilen på tur opp. Etter hvert som vi kom lengre opp i høyden, fikk vi se solen på tur opp bak Mount Ruapehu (2797 m.o.h.), nord-øyas høyeste fjell, også en vulkan som hadde et stort utbrudd så sent som i 2007. Kl.06.00 nådde de første solstrålene toppen på Mount Taranaki og vi fikk bekreftet at vi hadde en lang tur foran oss.

IMG_5835 06.20 startet vi opp fra parkeringsplassen på Dawson Falls Mountainlodge (850 m.o.h.). Som dere kan se på bildene var det ikke akkurat mye som minnet om vinter de første kilometerene.

IMG_4937

IMG_4939

Utsikt mot Mount Ruapehu (2797 m.o.h.), Mount Ngauruhoe (2291 m.o.h.) og Mount Tongariro (1978 m.o.h.)IMG_4941

IMG_4940

Vi valgte å ta med stegjern og isøks i og med at fjellet er kjent for å være isete. Man kan si det slikt, at det ikke hadde vært mulig å ta seg opp på fjellet uten dette utsyret. Et steinhardt lag med is og skare lå under et lag med rim, som fungerte mer som rullelager enn feste. Planen var i utgangspunktet å kjøre renna fra toppen av krateret, men vi forsto allerede her at det ikke ville la seg gjøre. Halveis oppe i siste stigningen møtte vi på en fjellklatrer på tur ned som hadde startet like før oss. Han var meget skeptisk på at vi skulle kjøre ned igjen på ski, og anbefalte oss legge igjen skiene og samtidig vurdere å droppe de siste høydemeterene mot toppen. Han kunne informere oss om at isformasjonene som lå på toppen av snølaget kaltes for rim, og lurte på om dette var noe vi var vant til:) (En vanlig dag på Åreskutan!)

IMG_5849

IMG_4947

IMG_5854

IMG_5857

IMG_5858

IMG_5868

IMG_5883Vi valgte å fortsette et stykke til, men var nå blitt litt usikre på om vi skulle ta med skiene de siste 100 høydemeterene. Skiene ble lagt igjen og toppen ble besteget til fots (uten ski på ryggen). Forholdene var derimot langt innenfor, og det var litt bittert å ikke kunne sette utfor toppen med ski på bena. Det er greit å lytte til lokale, men i de siste årene har vi opplevd slike holdinger relativt ofte. Enten at utsyret vårt er for tungt (!), at ferdighetene våre er for dårlige, eller at de selv ikke ville ha gjort det. Det er meget viktig å lytte til slikt, men noen ganger føles det veldig unødvendig å stå og overbevise andre om at man har ferdigheter og erfaring nok. Vi er voksne mennesker og tar ansvar for våre egne handlinger og er klar over at noe kan både medføre risiko og et sabla til slit – noe som ironisk nok er litt av det som driver oss. Heldigvis er ikke dette noe som forekommer alt for ofte i norske fjell.

IMG_5890

IMG_5896

IMG_5876

IMG_5898

IMG_5905

IMG_5917

IMG_5926Utsikten på toppen var magisk og det var morro å kjøre de 1300 høydemetrene på snø, selv om vi kan være enige i at føret ikke var mye å skryte av. Det er uansett mye morsommere å bestige et fjell når man kan kjøre på ski ned igjen!

IMG_4967

De siste kilometerene gikk vi tom for vann, men med slak nedoverbakke på fin sti, gikk det fort og komme seg tilbake til bilen der det ventet en boks lunket cola.

Spring Break!

På stua har vi en stor kalender hengende. Siden dag 1 har vi prøvd å fylle denne med planer, for å forsikre oss om at vi får tid til å se det vi har lyst til her på New Zealand. Midt på kalenderen var det to hele uker merket med “Spring break Roadtrip”! Et mål om å oppleve store deler av nord-øya og sør-øya i vår egen bil, med henholdsvis en uke på hver av øyene:)

Første stopp ble Craigieburn Skifield, der vi begge var påmeldte i Chill Series K2 Bigmountain. Vår ilddåp  i frikjøringssirkuset!

IMG_4914

IMG_5754

IMG_5787

10703396_10152736802129650_1848036471_o

10703051_10152736810079650_650954940_o

IMG_5820Forholdene var ikke de beste, men begge klarte seg bra – spesielt Heidi som ledet etter første dag! Hun endte til slutt på en imponerende 2.plass og kunne innkassere 100 dollar i premie. Robert endte på en 8.plass sammenlagt.

På tur ned fra fjellet valgte vi å kjøre via Christchurch, for å sikre en god natt søvn før vi kjørte videre opp til nord-øya dagen etter. Der ventet  Mount Taranaki! Følg med…IMG_4915

Her er videoen fra arrangementet:

Lenge siden sist

Det har vært stusselig på bloggefronten fra vår side i det siste, og for de som hadde håpet på litt hyppigere oppdateringer fra New Zealand, så beklager vi dette:) Vi lover fortsatt ikke det helt store, men her kommer uansett en liten oppdatering av det vi har fylt helgene med i den siste måneden.

At vi valgte å bruke noe av budsjettet på kjøpe bil, har vist seg å være en riktig så god investering.  Med vår egen Subaru Legacy 95-mod har vi vært så heldige og fått oppleve mye av dette fantastiske landet allerede. De fleste helgene har blitt tilbrakt i de lokale “club-fields” anleggene som ligger i fjellene øst for Christchurch. Med en avstand på i underkant av to timer kjøring, er det godt  å ha sin egen bil. Siden midten av august har det vært vinter i de sørlige alpene på New Zealand. Tatt i betrakning at det visstnok skal være en dårlig sesong, har vi fått kjøre 11 dager på ski. Vi storkoser oss!

IMG_4702

IMG_4676

Temple Basin er anlegget vi har kjørt mest i. Det ligger på det høyeste punktet ved Arthurs Pass og har så langt i år fått betydelig mer snø enn resten av anleggen i nærheten. Det er desverre veldig utsatt for vær og vind, med det resultat at mye av anlegget har lite snø. Baksiden derimot, har fått opp imot 2 meter snø den siste tiden og byr på mye bra skikjøring. Problemet her at man må finne seg i å gå opp igjen ved egen maskin. Det som gjør dette anlegget ekstra spesielt er at man må gå 1,5 time fra parkeringsplassen og opp dit heisene starter! Heldigvis har de en “Goods-lift” slik at man kan gå opp i bare det mest nødvendigste.

IMG_4741

IMG_4742

IMG_4797

IMG_4843Når det gjelder heisene er disse noen hakk under det vi er vant til. Her er det gamle tau som man må hekte seg på med en såkalt “nutcracker”. For oss som er lite vant til slike, er turen opp mer strabasiøs enn turen ned. Øvelse gjør uansett mester, og hver tautur er heldigvis hakket mer behagelig enn den forrige:)

1Temple Basin er kjent for sine trange og estetiske colouirs (snørenner). Her er Heidi på tur ned “Laundry”. En av klassikerene på mellom 45 og 50 grader.

IMG_4851

Roadtrip til vestkysten

Forrige helg gikk turen over Arthur´s Pass og ned til vestkysten av Sør-øya. Første stopp ble Castle Hill, hvor mange av scenene fra både Ringenes Herre og Narnia ble spilt inn. Stedet er også et eldorado for buldring og klatring.

Fra de flate Canterbury Plains, som utgjør det aller meste av østkysten, begynte landskapet å vokse og lignet mer på det man forbinder med New Zealand – Hvite 2000-meterstopper og brede elvedaler. I det vi nærmet oss Arthur´s Pass, ble fjellskråningene gradvis frodigere og fjellene enda høyere. Det ligger forsatt litt for lite snø i fjellet til at de fleste anleggene kan holde heisene åpne. Heldigvis melder det om mer snø til helgen, og planen er foreløpig å dra til Temple Basin, som ligger på toppen av Arthur´s Pass.

Fra Arthur´s Pass gikk veien videre vestover, gjennom bratte daler som kunne minne mye om våre egne vestlandsdaler, bare med regnskog. Vi kom frem til Greymouth ved solnedgang, hvor vi valgte å ligge over i bilen for natten.

Søndag morgen var kald og guffen. 2 grader, vind og kysttåke er ikke det mest fristende været å stå opp til! Men etter en varm kopp kaffe, kjørte vi ut mot havet, hvor også solen skinte.

Turen tilbake til Chrischurch gikk over Lewis Pass, via den gamle gruvelandsbyen Reefton. Naturen her kunne desverre ikke sammenlignes med det vi fikk se dagen før, men det var uansett morro å kjøre på nye veier.

IMG_4485

IMG_4501

IMG_4507

IMG_4519

IMG_4530

IMG_4537Lake PearsonIMG_4543Waimakariri RiverIMG_4549Keas på Arthur´s PassIMG_4554

IMG_4566

 

IMG_4562

IMG_4571Greymouth – Tasman SeaIMG_4584

IMG_4590

IMG_4576Brunner MineIMG_4595Frog RockIMG_4598

IMG_4602

Ny bil – Nye muligheter

Mange timer har blitt tilbragt inne på trademe.co.nz (Kiwiers finn.no), på søken etter en passende bil. Med et budsjett på maks 10 000 norske kroner, ville vi ha en bil med; mulighet for å ligge over i, firehjulstrekk, airbager på begge sider og  i generell god stand. Etter mye om og men (og mange tapte auksjoner), endte vi til slutt opp med en Subaru Legacy 1995 mod. Bilen har så langt fungert utmerket, noe vi også håper den vil gjøre de neste fire månedene

New Zealand er et fantastisk land å dra på bilferie i. Med Christchurch som base, har vi mange fine helgeturer å velge i på Sør-øya. Det største plusset er alle overnattingene vi nå slipper å betale for, og fører til at bilen kanskje kan være “spart inn” innen oppholdet er omme. Er vi så heldige å få noen tusenlapper igjen for den også, vil dette kunne konkluderes med å være et godt kjøp.

Så får vi bare håpe at vi klarer å holde oss på venstre siden av veien resten av tiden:-)

IMG_5722Kjøpte en madrass for $110.00. God investering.IMG_5721

 

Déjà Vu

Det er lyst fra kl.08.00 til kl.17.00. Temperaturene ligger på opp imot 7-8 grader midt på dagen og ned mot frysepunktet om natten. Her er det vinter. Men følelsen er likevel bare som om det er en mild høst hjemme i Norge.

Bortsett fra at alt skjer på venstre side her nede, så er mye forbausende likt livet i Canada. Gatene i Christchurch ligner mye på de vi finner i Vancouver, været er sammenlignbart med den Vest-Canadiske høsten (bare mindre regn), supermarkedene er like, og prisnivået ligger på det samme. Stikkontakten er like idiotisk som den amerikanske og utvalget av øl er likt – bare at her har de erstattet honning-øl med ingefærøl.

Selv om disse månedene først og fremst vil dreie seg om skole for Heidi sin del, er begge ivrige på at snøen skal komme så fort som mulig, helst i store mengder. Ventetiden er lik den vi hadde i Whistler: Korte regntunge dager, fylt med joggeturer, turer på treningsenter og svømmehall.

Juli måned skal i utgangspunktet tilsvare vår januar, men snø er det foreløpig lite av. Nede i byen vil det heller ikke komme stort, men i fjellene vest for Christchurch skulle det i utgangspunktet ha vært sesongstart for lenge siden. Foreløpig har bare et anlegg åpnet, stort sett ved hjelp av kunstsnø. Selv om det i år er unormalt sent, er de lokale positive og hevder at de beste snøforholdene pleier å være i august og september.

For to dager siden var vi på vestkysten av sørøya, nærmere bestemt Greymouth (bilder kommer). Horisonten var mørk, og store frontskyer var på tur inn fra Tasmanhavet. Det kan se ut som om vinteren endelig banker på her på New Zealand.

 

Tuesday29 July12–18 Wednesday30 July12–18 Thursday31 July12–18 Friday1 August12–18 Saturday2 August12–18 Sunday3 August12–18 Monday4 August12–18 Tuesday5 August12–18 Wednesday6 August12–18
Light snow Heavy snow Heavy snow Heavy snow Heavy snow Partly cloudy Clear sky Snow Snow
-2° -3° -1° -2° -7° -6° -4° -6°
0.7 mm 7.0 mm 9.9 mm 8.3 mm 20.3 mm 0 mm 0 mm 3.5 mm 3.9 mm
Gentle breeze, 4 m/s from northwest Gentle breeze, 5 m/s from northwest Gentle breeze, 5 m/s from northwest Moderate breeze, 6 m/s from northwest Light breeze, 3 m/s from northwest Gentle breeze, 4 m/s from south-southeast Light air, 1 m/s from west-northwest Gentle breeze, 4 m/s from northwest Light breeze, 4 m/s from northwest

 

Christchurch

 

IMG_4321

Allerede dag nummer 2 bestemte vi oss for å ta en tur opp til Port Hills, Christchurch´s bymark. Bakkene var i bratteste laget for våre 3-girs utleiesykler, men med litt ekstra innsats kunne vi nyte en vakker utsikt over hele Canterbury-regionen. Port Hills er kjent for sine fantastiske MTB-stier, og vi kjente litt på at vi kanskje hadde bommet med spesialbagasjen denne gangen. Vi venter fortsatt på at det skal bli bedre snøforhold i alpinanleggene, og som dere ser er fjellene i bakgrunnen i ferd med å bli hvite.

IMG_4299

IMG_4310

Lyttelton. En liten havneby like sør for Christchurch.IMG_4333

Utsikt sørover mot Peninsula fra Sugarloaf Communication. Lyttelton til venstre ute i fjorden.IMG_4305

New Brigton PierIMG_4419

IMG_4369

Cathedral Square. Et av de mange berørte områdene etter jordskjelvet i 2011.IMG_4410

IMG_4264

Linwood AvenueIMG_4403

Mange butikker, restauranter og cafeer mistet sine lokaler under jordskjelvet, men noen har gjenåpnet i den nye fargerike containerbyen Re:START.IMG_4273

IMG_4268

The Boatsheds. Her kan man leie en båt og ta en tur på Avon River.IMG_4415

I løpet av den første uken har vi fått se det aller meste av byen ved hjelp av leiesyklene fra universitetet. Syklene er av relativt lav kvalitet, men med en såpass flat by som Christchurch, flyr milene likevel av gårde.

Neste update blir forhåpentligvis med levende bilder av byen. Kos dere i varme Norge!

Going Down Under

Det er lenge siden forrige blogginnlegg, og mye har skjedd siden vi begge kom hjem fra Canada. Robert har fullført sin bachelor i geografi, mens Heidi har fullført første år av sin master i “Ledelse av teknologi” på Handelshøyskolen i Trondheim. Det har siden hjemkomst vært klart at 3. semester av Heidis master skulle foregå i utlandet, med ønsket om Hawaii eller New Zealand. Valget endte til slutt på New Zealand, et land som blir omtalt som å være ekstremsportens hjemland – eller jordklodens endetarm.

Vi ser nå frem til 6 måneder i et helt nytt land! Skole vil være hovedfokus i denne omgang, men vi håper på at fritiden vil kunne by på gode ski- og sykkelopplevelser i dette vakre landet helt i sør.

Her er noen bilder fra den lange reisen på 45 timer fra dør til dør!

DCIM101GOPRO

DCIM101GOPRO

DCIM101GOPRO

IMG_4201

DCIM101GOPRO

IMG_4238

DCIM101GOPRO

Etter 44 timer reise kunne vi endelig se ned på snødekte fjell i soloppgang. Dette vil være vårt hjem de neste 6 månedene:)

IMG_4244