Dual day: Mt. Hood/Post Canyon

Terrengparken måtte bare prøves ut ved Timberline på Mt. Hood. I knallvær og påskeslusj, er det lett å kjenne seg igjen fra skifilmer hvor Tanner Hall og gutta har filmet i mange år. Etter noen runs i parken, gikk turen videre til Hood River, nærmere bestemt Post Canyon. Området er vel kjent for sine fantastiske sykkelstier som strekker seg over et stort område. Alt er enormt frodig og stiene har god flyt med oppbygde doseringer og andre elementer. Den perfekte Dual Day. Ikke feil at temperaturen lå oppimot 30 grader heller:-)

IMG_1716 IMG_1736 IMG_1742 IMG_1754 IMG_171945 minutter nede i dalen ligger Hood River, som har noen av de beste sykkelstiene vi begge har syklet på noensinne – Post Canyon! Godstemning da kjedet til Robert røk etter 20 meter…  Nå sitter vi godt tilbakelent i sofaen i Whistler, godt fornøyde etter å ha gjennomført vår 100´de skidag i går!!!!!!!!!!!!!!!!! Oppdatering kommer i morgen:-)

Vulkanbestigning

Ettersom vindforholdene satte en stopper for vår topptur til Mount Hood, hadde vi planlagt å bestige Mount St. Helens helgen etter. Mount St. Helens er en aktiv vulkan og er mest kjent for det katastrofale utbruddet 18.mai 1980, som var det mest dødelige og økonomisk ødeleggende vulkanutbruddet i USAs historie. 57 mennesker omkom, i tillegg til at 200 hjem, 47 broer, 24 km toglinjer og 300 km veier ble ødelagt. Utbruddet blåste av toppen av fjellet, noe som resulterte i at fjellet “krympet” fra 2 950 til 2 550 m.o.h. Der hvor toppen hadde vært, var det i stedet blitt et krater med en diameter på 1,5 km.

Vi kjørte fra Portland kl.03.30 natt til lørdag. Etter hvert som det begynte å lystre, fikk vi øye på fjellet – en lang oppoverbakke ventet. I det vi ankom parkeringsplassen vi skulle gå fra, ble vi oppmerksomme på at vi ikke var de eneste som hadde tenkt å bestige fjellet denne dagen. Denne helgen var det Morsdag, og mange har som tradisjon å bestige fjellet i kjole. Snøforholdene tillot både sko og ski, så vi måtte finne oss i å gå i kø stort sett hele dagen. Vi valgte å beholde skia på sekken og “bootpacket” derfor hele fjellet med joggesko. Turen opp de 1800 høydemetrene tok oss i underkant av 6 timer, noe det absolutt var verdt da vi kom opp til toppen og kunne nyte utsikten utover det enorme krateret og alle de andre vulkanene i området. Det har ikke vært registrert aktivitet i vulkanen siden 2009, men opp fra krateret kommer det røyk og gass, og vulkanen regnes fortsatt som aktiv. Så sent som i 2005 hadde vulkanen et utbudd som resulterte i en 12km høy askesky.

Fra utbruddet av Mount Saint Helens i 1980 da halve fjellet “sprengtes” bort. Verdenshistoriens største skred.

Bildet nedenfor viser Mount Hood, med Mount Saint Helens i midten (før utbruddet i 1980) og Mount Rainier bak.

Mount Saint Helens er et unikt fjell i Verdenshistorien og er morsomt å ha besteget. Anbefales!

Nike, Inc.- Headquarter

Nike (uttale: /ˈnk/) ble startet opp i Beaverton i Portland av Bill Bowerman og Phil Knight så tidlig som i 1964. Siden da har Nike vokst til å bli verdens største selskap innenfor sportsbransjen, og bare merket “Nike” er i dag verdt i overkant av 10,7 milliarder dollar!

John bor i Beaverton, og kjenner flere av de ansatte som jobber ved Nikes hovedkvarter, bare noen minutter fra der han bor. Området er stort og pompøst, bygget som et campus med egne bygg for hver idrett. Det er her det aller meste av Nike styres ifra og hvor nye design og oppfinnelser blir laget. Her ligger det flere treningsenter, idrettshaller, fotballbaner, svømmebasseng, testlaber etc. pluss at hele området er omringet av en skog full av stier, som Nike selvfølgelig eier. Skal man en gang til Portland, kan vi anbefale et besøk hit.

I tillegg til et interresant besøk på hovedkvarteret, hadde John fikset med et gjestepass til oss på Nike´s ansattes butikk. Dette var som å være i himmelen for sportinteresserte og vi kunne handle Nikeprodukter til halv pris av amerikanske priser. Lave priser vil ofte si et kostbart besøk, spesielt når begge er stor fan av Nike artikler……………………… Vi får se på det som en investering;-)

Oregons vakre kyst: Dag 2

Vi valgte å overnatte i bilen ved Pacific City, en liten sjarmerende kystby som baserer seg på fiske og surfing. Etter en bedre middag på The Pelican Pub & Brewery, ble det en rolig kveld i vår Nissan Xterra. Solnedgangen, som visstnok skal være helt fantastisk her ute, så vi dessverre lite av, da kysttåka lå tett utover havet. Men det var uansett deilig å kunne overnatte på stranden, bokstavelig talt, og våkne av bølgesus. Nederste bildet i innlegget viser hvordan det egentlig kan være hvis været klaffer. Turen gikk videre sørover via byene Lincoln City (samme by som Richard Swanson, mannen som skulle drible seg fra Seattle til Brasil for veldedighet, tragisk ble påkjørt og drept for noen dager siden), og Newport der badetemperaturen ble testet (brrrr), før vi kjørte innover i landet og nordover til Portland. To dager, fulle av nye opplevelser!

17.mai!

Når vi høyst trolig er de eneste norske som oppholder oss i Whistler, må man lage 17.mai stemning på egen hånd. Noe 17.mai tog ble det ikke, men en bedre frokost i fintøy, med vafler med nyrørt syltetøy og sprudlevann i glasset, var det som skulle til får å gi oss en bit av 17.mai stemningen:-) Is ble det også!

Hipp, hipp

Hurra, Hurra, Hurra!

IMG_1880

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

Flag of Norway

Oregons vakre kyst

Tirsdag og onsdag var planlagt til å tilbringes ute på kysten av Oregon. Avreise ble litt forsinket da vi måtte innom et verksted i Beaverton for å erstatte den knuste bilruta fra innbruddet dagen før. Arbeidet ble gjort unna på 2 timer, og vi kunne starte bilturen fra Portland kl.12.00. Etter bare 1,5 times kjøring vestover fra Portland, kommer man til noen av Verdens vakreste strender, der bølger fra Stillehavet slår inn mot frodige kystfjell. Cannon Beach er kanskje den mest populære stranda og ligger helt nord i Oregon. Her var vi så heldige å slippe unna kysttåka som dessverre preget mye av turen vår. Temperaturen lå mellom 15-20 grader begge dagene, og noen badetemperaturer kan vi ikke akkurat si at det var.

Sommer i Portland, OR

Den sterke vinden som vi fikk oppe på Mount Hood kom av et varmt høytrykk fra øst, som vi nøt godt av hele uken nede i Portland. Enkelte dager var det oppe i nesten 90 fh, som tilsvarer rundt 30 grader celcius. Da er det plutselig litt lettere å få et positivt inntrykk av byen Portland, og det var godt å endelig kunne ta seg noen dager solferie;-)

Inntrykket av Portland ble litt redusert en av dagene vi var på sightseeing i byen. Mens vi var inne på en REI-butikk, hadde noen prøvd å bryte seg inn i bilen vår ved å knuse en rute. Vi hadde begge syklene og skiutsyret liggende i bilen, men syklene var uten forhjul og låst fast til hverandre. Om det var dette tyvene var ute etter vet vi ikke, men de hadde værtfall ikke tatt noe. En knust rute var uansett surt, da egenandelen på bilforsikringen er større enn det kostet å sette inn ny rute. John var vennlig og hjalp oss med å finne en forhandler som gjorde det dagen etter, til en forholdsvis lav pris: $ 180.00 rett ut av vinduet.

“Keep Portland wierd”…

Oregon, USA

Det har vært noen dager uten oppdateringen på bloggen i det siste. Spearhead Traverse gjennomførte vi onsdag 1.mai, og bare to dager senere kjørte vi ned til John i Portland, der vi ble helt frem til søndag.

Turen ned til Portland tar i utgangspunktet rundt 8-9 timer (650km) å kjøre, men vi ble først forsinket med rushtid i Vancouver etterfulgt av 3,5 time passkontroll inn til USA! I Seattle var det trafikkulykke og ved Troutdale i Portland ble vi stoppet av politiet, da kjørelysene ikke var slått på ut fra en parkeringsplass. Politibetjenten var heldigvis i godt humør og lot oss kjøre videre opp til Goverment Camp ved Mount Hood. 14 timer i bil er ikke den beste oppladningen til å bestige et fjell som Mount Hood (3428 m.o.h.), spesielt ikke når vekkerklokka ble satt på til 04.00 om morgenen etter.

Værmeldingen meldte om sterk vind fra øst, noe som ble bekreftet da vi gikk ut av bilen på parkeringsplassen oppe på Timberline Lodge. Ingen hadde tro på at vinden skulle avta utover dagen, men vi valgte likevel å gå et lite stykke opp i anlegget før vi valgte å snu. Hvis været skulle bli bedre til i morgen, var det greit å ikke bruke opp for mye krefter på ingenting. Batteriene ble heller ladet med en bedre frokost på Timberline Lodge, etterfulgt med boblebad og noen timer søvn.

Søndag var vekkerklokken stilt til kl.03.00 i håp om at vinden skulle være roligere ved starten av dagen. Men vindforholdene var enda værre, så det ble til at vi kjørte tilbake til Cascade Ski Club for å sove i 2 timer, før vi kjørte til Mount Hood Meadows for å kjøre park. Når man ikke har værgudene på sin side, må man bare godta og gjøre det beste ut av det. Mount Hood ble dessverre ikke besteget, men vi fikk uansett en fin helg oppe i fjellet.

Spearhead Traverse – på én dag!

Spearhead Traverse blir sett på som Amerikas svar på Haute Route (Chamonix – Zermatt), og er en fjelltravers som går fra Blackcomb Mountain til Whistler Mountain. Ruta er 40km lang, går via 20 topper over 2000 meter og 16 isbreer. Hvis forholdene er gode, slipper man stegjern og isøks, men tau kan være greit å ha med i sekken, da mesteparten av ruta går over isbreer.For ivrige toppturentusiaster er dette en obligatorisk tur å gjennomføre hvis man er i Whistler. Det stilles krav til at utstyret helst er av det letteste slaget og at den fysiske formen er forholdsvis god. Tilrettelagte guidede turer baserer seg på å forsere travesen over fire dager, inkludert tre overnattinger i telt. Greg Hill har rekorden på i underkant av fem timer, og da skal det legges til at mannen er innehaver av verdensrekorden i bestigning av antall høydemeter på ski på ett år. Den ligger på 2 millioner fot, altså: 610 000 høydemeter)!!!

Alpinutstyret vårt er nok adskillig tyngere enn det Greg Hill har, derfor hadde vi en smart plan om å gjennomføre hele Spearhead Traverse på én dag – på fjellski… Det er vel første gang noen har gjennomført ruta på fjellski og tørrvoks, og det var vel på sin plass at en kjepphøy amerikaner kalte oss for Mr. and Mrs. Europe i det vi langet ut den første stigningen fra Blackcomb Glacier:-)

Heisanlegget åpner ikke før kl.10.00 på denne tiden av sesongen, og dette førte til at vi allerede var 1,5 time forsinket fra starten av. Målet var å gjennomføre turen på under 12 timer, og etter planen skulle vi være tilbake i Whistler Village kl.23.30 på kvelden. Vi startet første oppstigning mot East Col kl.11.30. Bildene forklarer det meste av turen.

IMG_1275Vi kan vel begge slå fast at å kjøre nedoverbakker med fjellski på solpåvirket snø med et hardt skarelag over, ikke er å anbefale. Det ble derfor minst like slitsomt å kjøre ned fra fjellene, som det å gå de opp! I og med at målet var å komme frem innen 12 timer hadde vi ikke bare klokka å kjempe mot, men også lyset, med mange isbreer (med enorme bresprekker) som måtte krysses før solen gikk ned. Da solen gikk ned klokken passerte 21.00 hadde vi kommet oss over de verste isbreene og fjellovergangene. Vi bestemte oss for å gå de to fjellene (Oboe og Flute) ekstra for å komme oss tilbake til Whistler Mountain. Derfra kunne vi kjøre alpinløypa siste del ned til sentrum. Men det viste seg at dette ikke var dagen for oss, for i det vi ankom løypene på Whistler Mountain var all snøen i løypa skuffet vekk!! En tanke som ikke engang hadde streifet oss.. For der skulle de nemlig forberede seg på ny heisbygging i Harmony! Den siste delen av turen ble derfor meget strabasiøs. 13,5 time med skigåing i kroppen gjorde sitt til at vi var helt utmattede da vi kom ned til sentrum. Litt flashback fra Trondheim-Oslo kan vi begge trygt si at det var. Begge gikk i svime den siste biten og Heidi kastet opp hele fire ganger! Heldigvis var McDonalds fortsatt åpen, så vi kunne fylle opp de tomme energilagrene våre. Fra vi forlot bilen til vi kom tilbake, gikk det 15 timer, og klokken ble så mye som 02.30 før vi kom oss i seng.

Neste gang blir det lett randonee utstyr!

Spearhead-Route

Bjørnen sover…ikke

I høst var vi begge helt i hundre da vi endelig fikk se bjørn på en av de mange golfbanene i Whistler. Siden da har vi ikke sett en eneste bjørn, da alle går i hi i om vinteren. Men siden påske har tendensen vært en helt annen.

Det startet med at vi fikk se bjørn da Martin og Jørgen var på besøk i starten av april. Senere har vi oppdaget bjørn fra heisen i alpinanlegget og på golfbanen, og  hittil av oppholdet i Whistler har vi sett hele 10 bjørner! Å se bjørn er vel ikke så spesielt likevel, men vi blir begge meget fasinerte hver gang vi er så heldige å se en. Whistler = Bjørneland!

Movietime: Keith´s Hut

Her kommer del 3 av oppholdet på Keith´s Hut. Vi har satt sammen en liten edit for å gi dere litt mer innblikk i hvordan turene var:)

Legger ved et lite bilde fra parkeringsplassen som viser Mount Matier som en snødekt pyramide bak i bildet. En fantastisk topptur som kan anbefales på det sterkeste!

Mount Matier og Joffre Peak fra parkeringsplassen

Keith´s Hut: Del 2

På dag tre gikk turen til ryggen av Vantage Peak. På grunn av en lengre tur til Mount Matier dagen før, valgte vi en kortere variant denne dagen. Vi hadde base i bunnen av en liten face, der vi kjøre noen linjer. Værgudene var med oss denne dagen også, men med sol og milde temperaturer ble snøforholdene litt tunge. Dette resulterte i at det meste av face´en ble sluffet ut etter at vi hadde kjørt noen run.

Siste dagen gikk vi et stykke opp ryggen til Joffre Peak, for å kjøre ned en chute på baksiden av ryggen. Chuten hadde en helning på 45 grader, og lå slik til at den nesten var upåvirket av solen. En kjempefin avslutning på oppholdet! 4 dager med sol!

I morgen kommer filmen fra turen!:)

Keith´s Hut. Endelig!

Vi har helt siden første uken av oppholdet drømt om å dra til et område som kalles for Duffey Lake i Pemberton. Området er et sagnomsust topptureldorado for enhver smak med topper med høy primærfaktor. Det vil si lange sammenhengende nedkjøringer, og all innmars gjøres inn til hovedsaklig to hytter, hvor man videre planlegger dagsturer ut ifra. Å slippe å gå de fire kilometerene og de 500 høydemeterene ekstra er gull værdt, og for oss var det en drøm å kunne ha Keith´s Hut som base i fire dager.

Turen opp til hytta tok i overkant av tre timer. Budsjettet tilsier at vi må bruke det utstyret vi har fra før, og vi måtte derfor stroppe fast mye av utstyret på utsiden av skredsekkene. At sekken ble tyngre på grunn av seks bokser cola og seks bokser øl, ble glemt da vi for hver topptur kunne komme tilbake til hytta og unne oss litt luksus i solveggen.

Keith´s Hut ble bygd opp i 1988, til minne om Keith Flavelle som døde på Mount Logan som 22-åring. Hytta blir vedlikeholdt av familie og venner. Den er åpen for alle, men det oppfordres til å legge igjen en liten slant for videre vedlikehold og at et slikt fantastisk sted kan fortsette å eksistere.

Her er bildene fra de to første dagene:

Vårt første mål ble Mount Matier (2783 m.o.h.) De siste 50 høydemeterene kunne bare bestiges med isøks og stegjern, så vi valgte å gå så langt opp som det gikk. Nedkjøringen ba på nesten 1200 høydemeter i gode snøforhold!

Da vi kom ned tilbake til hytta, hadde alle de andre dratt hjem, og vi var så heldige å kunne ha hytta for oss selv resten av oppholdet. Del 2 kommer i morgen.

Dual Day!

Å kunne kjøre pudder på formiddagen, og sykle på tørre karusellstier på ettermiddagen, har ikke vært noe hverdagskost hjemme i Norge. Dette var “dual day” på sitt beste:-)

I dag var vår siste dag på Whistler Mountain og siste dag med ski in/ ski out. Blackcomb holder åpent til 27.mai, så det er fortsatt mange muligheter, men samtidig veldig synd med tanke på at snøforholdene på Whistler Mountain fortsatt er veldig gode. Tilgang til toppene på Fitzsimmons Range blir dermed litt vanskeligere.

Sykkelstiene rundt Lost Lake er bygd av frivillige og byr på fantastisk sykling. Vi har begge gått til innkjøp av hver vår Trek Remedy, som forhåpentligvis skal gi oss mulighet til å teste ut de aller fleste stiene i Whistler, Pemberton, Squamish og Vancouver. Dette blir noen måneder å se frem til!

I morgen går turen til Duffey Lake, hvor vi planlegger å ligge på en hytte inne i fjellet i noen dager. Keith´s hut heter hytta, som ligger ved foten av flere populære topper i området.

Ha en flott uke!