Yosemite

I det vi kom over passet ved Boundery Peak (Nevadas høyeste fjell) og passerte grensen til California, begynte terrenget å forandre seg med større fjell og frodigere natur – akkurat det Yosemite National Park er så kjent for. Med topper på nesten 4000 m.o.h. og frodige daler med kjempetrær, er det lett å la seg fasinere. Yosemite Valley er det mest kjente området i Yosemite National Park og med Half Dome som dens juvel helt innerst i dalen. Det er som om naturen er tatt ut fra et eventyr, for noe mer vakkert er det knapt at fantasien klarer å forestille seg. Gigantiske fjell i granitt med mektige fossefall, mot en stille og fredelig dal med frodig natur og yrende dyreliv. Man kan velge og vrake i hvilke stier man ønsker å gå, og man kunne lett vært her en uke for å klatre/gått i fjellet. Vi har desverre et nokså stramt skjema, men vi føler likevel vi fikk sett det aller viktigste av nasjonalparken. Og nå vet vi hvorfor Yosemite Valley er en av de mest fotogreferte dalene i Verden.

Et innlegg om storbylivet i San Francisco er like om hjørnet.

Bobilferie i USA: Livet på veien!

Vi har siden sist forflyttet oss 2500 km vestover, gjennom statene Colorado, Utah, Nevada og nå endelig i California. Turen har så langt gått knirkefritt og har gitt oss fantastiske opplevelser i helt uvirkelig natur. Forskjellene fra stat til stat er enorme og det er alltid ny natur å ta innover seg. Bortsett fra Nevada; hvor det stort sett er store ørkenflater som må krysses, etterfulgt av en oppoverbakke og to svinger, før det går nedover og en ny rettstrekning over totalt ødemark igjen må krysses. Dette kan bli litt kjedelig i lengden, spesielt når det varer i godt og vel 700 km. Men det har likevel sin sjarm det også, og man kan skjønne at mange av de som lever der her begynner å tro på ufo´er… Runde åkre har de og;-)

Kjøreruten er lang og skjemaet må holdes nogenlunde stramt, men vi tar oss god tid på de ulike attraksjonene vi ønsker å se. Samtidig kommer man over helt fantastisk natur langs veien og milene flyr av gårde.

Høydepunktene har så langt vært Bryce Canyon, Zion og Yosemite, som alle er kjente nasjonalparker i USA.

Her er et knippe bilder av det vi opplevde i Colorado,Utah og Nevada:

Breathtaking Bryce Canyon i solnedgang:

Og soloppgang:

Zion National Park

IMG_2710 Nevada

Siste dager i Whistler: Evalueringen

Det er trist å forlate Whistler, spesielt når dette er den ultimate plassen å bo på for oss begge. Whistler har alt man trenger og det oppfyller kravene til alle fritidsaktivitetene vi har lyst til å drive med. Menneskene er likesinnede og atmosfæren er avlappet. Likevel er det ikke Norge, og det er faktisk en del småting man irriterer seg over ved å bo i et land som ikke gjør det akkurat slik vi er vant til. Hadde et sted som dette ligget i Norge, hadde valget vært enkelt; for naturen er forholdsvis lik vår, bare at alt er større og snøforholdene helt fantastiske. Whistler vil for oss alltid bety noe helt spesielt og heldigvis vil stedet alltid være der. Å tilbringe 8 måneder på et sted gjør at man lettere kan dra tilbake på besøk senere. Vi har utforsket enormt mye av det fjellene har å by på, men det er fortsatt sååå mye å ta av. Dette gjør det bare mer fristende å dra tilbake, da man så godt som kan spikre alle planene før man drar, og vise andre “secret spot´s”!

At vi valgte å kjøpe oss grove stisykler var et godt valg, selv om vi ikke fikk syklet mer enn 15 dager (dette utgjør ca. 1% av alle stiene som finnes i området). Stiene i Whistler er i verdensklasse og det legges ned utallige dugnadstimer hvert år for å bygge nye stier. Når stiene først er bygd, trenger de lite vedlikehold og varer utrolig lenge. Squamish, Pemberton og Northshore i North Vancouver har også skjønt hvordan man skal lage gode sykkelstier, og trekker enormt mye mtb syklister hver sommer. Her har de ikke like mange restriksjoner i forhold til marka i Trondheim, som i og for seg er forståelig med tanke på alle tradisjonene bymarka har. Men det vil ikke si at Canada ikke har fotturister, snarere tvert imot. Det skulle i utgangspunktet vært lett å unngå konflikter mellom syklende og gående i bymarka, hvis det bare hadde blitt åpnet for å lage nye “egne” sykkeltraséer som er stengt for gående og likeså stier som er komplett stengt for syklister. En sti som er bygd på riktig måte, holder utrolig lenge og gjør mye mindre skade på naturen, sammenlignet med stier som ofte er 10 meter brede på grunn av at mange har forsøkt å unngå en hindring eller et myrhøl. Drenering og broer over våte områder er bud nummer 1, og uten frivillige og engasjement kommer man dessverre ikke langt.

Nå som vi føler at vi har opplevd det meste av det vi kunne oppleve, er det godt å kunne avslutte dette fantastiske året med tre uker bobilferie i USA. Vi har alt forlatt Whistler og sitter i skrivende stund på Seatac og venter på flyet som skal ta oss til Denver, CO. Ski og halvparten av reisegodset ble sendt med Marit og Jan Egil og har allerede kommet trygt frem til Trondheim. Syklene har vi valgt å ta med oss i søken etter gode stier i California og Canyonlands. US here we come!

Den perfekte avslutning

8 måneder har gått utrolig fort, men vi har heldigvis gjort det meste vi ønkset å få gjøre, hvor antall fridager (dager der man hviler seg og for det meste sitter inne) kun utgjør en bitteliten brøkdel av oppholdet. Vi føler virkelig at vi har prøvd å gripe dagene på best mulig måte. De siste to ukene har vi hatt besøk av Marit og Jan Egil (mor og far til Heidi), som har tatt del i våre siste eventyr i Whistler og Canada. Onsdag denne uka spanderte de på oss den perfekte avslutning man kan tenke seg på oppholdet. En flytur over alle fjellene vi har gått i og resten av Whistlers fantastiske natur. Brikkene i puslespillet er lagt og rammet inn for resten av livet.

Tofino: Surfers Paradise

Etter to dager i Victoria kjørte vi videre nord-vestover til andre siden av øya, nærmere bestemt surfestedet Tofino. Her tilbragte vi tre fantastiske dager med god sjømat, bølgebrus og surfing! Temperaturene var ikke de helt store, men man kan ikke forvente seg stort mere så langt nord ved stillehavskysten. Denne helgen var det Rip Curl Pro Tofino i Cox Bay like sør for Tofino, med flere imponerende ferdigheter i bølgene. Dette var med på å øke lysten på å selv prøve ut surfing mens vi var her. Totalt bitt av sporten. Dette blir ikke siste gang vi prøver surfing!!! Imponerende og sporty av Jan Egil å slenge seg med:-)

Tofino er ikke plassen man kan forvente å finne de store fast-food kjedene, men heller nyte kortreist sjømat med utsikt til solnedgangen i Stillehavet.

TO – FI – NO

Victoria dag 2: The Butchart Gardens

Sett bort ifra at Victoria er British Columbias hovedstad, er byen kanskje mest kjent for sine fantastiske parker. Det høres kanskje kjedelig ut, men hvis man først er i Victoria så anbefales det å ta turen innom “The Butchart Gardens”. Her ligger noen av Verdens vakreste hager, som er konstruert av det tidlige 1900-tallets beste hagedesignere. Her er beviset:

IMG_2000 IMG_2008 IMG_2017 IMG_2022 IMG_2030

IMG_2064 IMG_2036 IMG_2037 IMG_2045 IMG_2082 IMG_1645 IMG_1659 20130530_120219IMG_1668 20130530_12002720130530_125312

Vancouver Island: Victoria B.C.

På onsdag i forrige uke bestemte vi oss for å forlate regnfulle Whistler for sette kursen mot Vancouver Island. Planen var å tilbringe i alt 5 dager der ute, med mål om å besøke Victoria og Tofino.

Ferja fra Vancouver (Tsawassen) tok i underkant av to timer, i gradvis mer og mer oppholdsvær jo nærmere vi kom øya. Landskapet ligner veldig på vårt norske, men bare litt frodigere. Victoria, der vi tilbragte de to første nettene, kunne like så gjerne vært en by i England med sin gjengående victorianske stil. Dette er forøvrig hovedstaden i British Columbia og har en egen parlamentsbygning hvor provinsforsamlingen holder til. Her er bildene fra vår føste dag i provinshovedstaden:

I morgen kommer “Victoria Dag 2″…

Bjørneland!

Hjemme i Whistler har besøket alt kommet i orden, og mye av Whistler og områdene rundt er blitt utforsket. Lørdag tok vi alle fire heisen opp til toppen av alpinanlegget, denne gangen uten ski. Det meste av snøen i anlegget har nå smeltet bort, noe som er grunnen til at Whistler Blackcomb har stengt for sesongen. Det var likevel nok snø til at vi kunne vise besøket hvor vi hadde tilbragt det meste av vinteren. Vi fikk også tatt de med på en luftig gondoltur fra Blackcomb Mountain til Whistler Mountain (Peak to Peak 436 meter over bakken).

Marit, Heidi, Jan Egil og Robert på Whistler Mountain Marit og Jan Egil med utsikt mot Whistler Village

Etter en bedre lunsj på en av anleggets mange resturanter tok vi stolheisen ned igjen. En nedfart som skulle vise seg å bli litt annerledes enn de andre. For midt nede i bakken fikk vi øye på tre bjørner, denne gangen ei mor med to unger som såvidt hadde sett dagens lys. For en naturopplevelse!! Under følger en liten videosnutt:)

Bjørnemor med sine søte små

Senere på dagen ble det sightseeing i Whistler Village, etterfulgt av en bedre middag:)

Nyter en bedre middag på Mongolie Grill etter en opplevelsesrik dag med mange inntrykk.

Søndagen ble det biltur til Pemberton, der vi blant annet tok turen innom Nairn Falls, før vi kjørte videre opp til Duffy Lake. Der viste vi besøket utflukten til Keiths Hut som vi var på tidligere i år. Fantastiske fjell og omgivelser.

Mandag fikk vi oss nok en hyggelig overraskelse da vi var på tur til Whistler Village. For i veikanten stod det fire bjørner. Ei mor og tre bjørneunger!

Bjørnemor med to av tre bjørneunger.

Det er ikke dårlig å se 9 bjørner på tre dager..

Velkommen til bjørneland!! :)

Antall skidager: 100!!!

Da er vinterens store mål om 100 skidager nådd!! Det har vært noen fantastiske dager, som vi sent vil glemme:) Nå er begge kroppene klare for litt sol og varme.

IMG_1557 IMG_1515 IMG_1518

Her er liten videosnutt fra sesongens siste skidag:)

Om noen timer kommer oppholdets siste besøk; moren og faren til Heidi:) Man kan vel trygt si at det er noen som har sommerfugler i magen!!

Ha ei super helg, alle sammen:)

Dual day: Mt. Hood/Post Canyon

Terrengparken måtte bare prøves ut ved Timberline på Mt. Hood. I knallvær og påskeslusj, er det lett å kjenne seg igjen fra skifilmer hvor Tanner Hall og gutta har filmet i mange år. Etter noen runs i parken, gikk turen videre til Hood River, nærmere bestemt Post Canyon. Området er vel kjent for sine fantastiske sykkelstier som strekker seg over et stort område. Alt er enormt frodig og stiene har god flyt med oppbygde doseringer og andre elementer. Den perfekte Dual Day. Ikke feil at temperaturen lå oppimot 30 grader heller:-)

IMG_1716 IMG_1736 IMG_1742 IMG_1754 IMG_171945 minutter nede i dalen ligger Hood River, som har noen av de beste sykkelstiene vi begge har syklet på noensinne – Post Canyon! Godstemning da kjedet til Robert røk etter 20 meter…  Nå sitter vi godt tilbakelent i sofaen i Whistler, godt fornøyde etter å ha gjennomført vår 100´de skidag i går!!!!!!!!!!!!!!!!! Oppdatering kommer i morgen:-)

Vulkanbestigning

Ettersom vindforholdene satte en stopper for vår topptur til Mount Hood, hadde vi planlagt å bestige Mount St. Helens helgen etter. Mount St. Helens er en aktiv vulkan og er mest kjent for det katastrofale utbruddet 18.mai 1980, som var det mest dødelige og økonomisk ødeleggende vulkanutbruddet i USAs historie. 57 mennesker omkom, i tillegg til at 200 hjem, 47 broer, 24 km toglinjer og 300 km veier ble ødelagt. Utbruddet blåste av toppen av fjellet, noe som resulterte i at fjellet “krympet” fra 2 950 til 2 550 m.o.h. Der hvor toppen hadde vært, var det i stedet blitt et krater med en diameter på 1,5 km.

Vi kjørte fra Portland kl.03.30 natt til lørdag. Etter hvert som det begynte å lystre, fikk vi øye på fjellet – en lang oppoverbakke ventet. I det vi ankom parkeringsplassen vi skulle gå fra, ble vi oppmerksomme på at vi ikke var de eneste som hadde tenkt å bestige fjellet denne dagen. Denne helgen var det Morsdag, og mange har som tradisjon å bestige fjellet i kjole. Snøforholdene tillot både sko og ski, så vi måtte finne oss i å gå i kø stort sett hele dagen. Vi valgte å beholde skia på sekken og “bootpacket” derfor hele fjellet med joggesko. Turen opp de 1800 høydemetrene tok oss i underkant av 6 timer, noe det absolutt var verdt da vi kom opp til toppen og kunne nyte utsikten utover det enorme krateret og alle de andre vulkanene i området. Det har ikke vært registrert aktivitet i vulkanen siden 2009, men opp fra krateret kommer det røyk og gass, og vulkanen regnes fortsatt som aktiv. Så sent som i 2005 hadde vulkanen et utbudd som resulterte i en 12km høy askesky.

Fra utbruddet av Mount Saint Helens i 1980 da halve fjellet “sprengtes” bort. Verdenshistoriens største skred.

Bildet nedenfor viser Mount Hood, med Mount Saint Helens i midten (før utbruddet i 1980) og Mount Rainier bak.

Mount Saint Helens er et unikt fjell i Verdenshistorien og er morsomt å ha besteget. Anbefales!

Nike, Inc.- Headquarter

Nike (uttale: /ˈnk/) ble startet opp i Beaverton i Portland av Bill Bowerman og Phil Knight så tidlig som i 1964. Siden da har Nike vokst til å bli verdens største selskap innenfor sportsbransjen, og bare merket “Nike” er i dag verdt i overkant av 10,7 milliarder dollar!

John bor i Beaverton, og kjenner flere av de ansatte som jobber ved Nikes hovedkvarter, bare noen minutter fra der han bor. Området er stort og pompøst, bygget som et campus med egne bygg for hver idrett. Det er her det aller meste av Nike styres ifra og hvor nye design og oppfinnelser blir laget. Her ligger det flere treningsenter, idrettshaller, fotballbaner, svømmebasseng, testlaber etc. pluss at hele området er omringet av en skog full av stier, som Nike selvfølgelig eier. Skal man en gang til Portland, kan vi anbefale et besøk hit.

I tillegg til et interresant besøk på hovedkvarteret, hadde John fikset med et gjestepass til oss på Nike´s ansattes butikk. Dette var som å være i himmelen for sportinteresserte og vi kunne handle Nikeprodukter til halv pris av amerikanske priser. Lave priser vil ofte si et kostbart besøk, spesielt når begge er stor fan av Nike artikler……………………… Vi får se på det som en investering;-)

Oregons vakre kyst: Dag 2

Vi valgte å overnatte i bilen ved Pacific City, en liten sjarmerende kystby som baserer seg på fiske og surfing. Etter en bedre middag på The Pelican Pub & Brewery, ble det en rolig kveld i vår Nissan Xterra. Solnedgangen, som visstnok skal være helt fantastisk her ute, så vi dessverre lite av, da kysttåka lå tett utover havet. Men det var uansett deilig å kunne overnatte på stranden, bokstavelig talt, og våkne av bølgesus. Nederste bildet i innlegget viser hvordan det egentlig kan være hvis været klaffer. Turen gikk videre sørover via byene Lincoln City (samme by som Richard Swanson, mannen som skulle drible seg fra Seattle til Brasil for veldedighet, tragisk ble påkjørt og drept for noen dager siden), og Newport der badetemperaturen ble testet (brrrr), før vi kjørte innover i landet og nordover til Portland. To dager, fulle av nye opplevelser!

17.mai!

Når vi høyst trolig er de eneste norske som oppholder oss i Whistler, må man lage 17.mai stemning på egen hånd. Noe 17.mai tog ble det ikke, men en bedre frokost i fintøy, med vafler med nyrørt syltetøy og sprudlevann i glasset, var det som skulle til får å gi oss en bit av 17.mai stemningen:-) Is ble det også!

Hipp, hipp

Hurra, Hurra, Hurra!

IMG_1880

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

Flag of Norway

Oregons vakre kyst

Tirsdag og onsdag var planlagt til å tilbringes ute på kysten av Oregon. Avreise ble litt forsinket da vi måtte innom et verksted i Beaverton for å erstatte den knuste bilruta fra innbruddet dagen før. Arbeidet ble gjort unna på 2 timer, og vi kunne starte bilturen fra Portland kl.12.00. Etter bare 1,5 times kjøring vestover fra Portland, kommer man til noen av Verdens vakreste strender, der bølger fra Stillehavet slår inn mot frodige kystfjell. Cannon Beach er kanskje den mest populære stranda og ligger helt nord i Oregon. Her var vi så heldige å slippe unna kysttåka som dessverre preget mye av turen vår. Temperaturen lå mellom 15-20 grader begge dagene, og noen badetemperaturer kan vi ikke akkurat si at det var.